«IKKJE DRA MEG DIT»

– om å være der for hverandre –

Tekst: Tove Virata Bråthen – Foto: Ida Kristin Vollum

Jeg starter dette blogginnlegget med diktet «Ikkje dra meg dit» som jeg skrev 28. desember.

IKKJE DRA MEG DIT

om graset på di side
er grønt
men det hjå meg er dødt
ikkje prøv å dra meg dit
trø heller over gjerdet
kjenn korleis det er her
når livet har visna

først når du veit
kva smerta er
og toler tårene mine
kan hjarta mitt opna seg
og gå nokre skritt
med deg
mot det grøne

Diktet kom noen dager etter Ari Behns død, som trykket på mange knapper i meg. Jeg kjente på mye sorg og det var knyttet til flere ting. Sorgen over Terje som vi mistet til selvmord i 2017. Sorgen knyttet til at Ari måtte gi tapt, og smerten jeg vet de etterlatte kjenner. Sorgen over at livet kan være så mørkt at noen ikke holder det ut. Sorgen over eget mørke som kommer og går, og som vi alle møter på en eller annen måte i livet.

Diktet handler om hvordan vi skal klare å møte hverandre i disse vanskelige følelsene. Etter Aris død ble det i media vektlagt åpenhet, at vi må tørre å snakke om det, at de som strever må søke hjelp. Dette er så viktig, og det er akkurat det Livsrom-prosjektet mitt handler om, åpenhet, at vi skal våge å snakke om det vanskelige.

Samtidig sies det lite om hvordan vi skal møte hverandre, hvordan vi kan hjelpe. Vil vi tåle å møte smerten om noen kommer for å ta den kaffikoppen så mange skrev om på Facebook etter Aris død?

Om vi skal tåle den smerten tror jeg det handler om å ikke gå i fiksefellen. Vi vil så gjerne trøste, gjøre ting bedre, si at i morgen er det en ny dag og den blir sikkert fin. Vi vil så gjerne dra hverandre til et lysere sted, for det å se og kjenne andres smerte gjør vondt. Men det er akkurat det vi må tåle, at det gjør vondt.

Om vi ikke gjør det tar vi ikke smerten til den som i tillit deler med oss, på alvor. Vi må tåle å høre historien, kjenne hva den gjør med oss, og holde ut at det ikke er noe vi skal fikse, vi skal være der og vise at vi forstår. Det er det medfølelse handler om.

Min erfaring er, uten unntak, at om noen prøver å dra meg ut av det smertefulle i stedet for å tåle smerten og tårene mine, så gjør det at jeg stenger av og beskytter meg. Om noen derimot våger å være der sammen med meg, og virkelig prøver å forstå og få kontakt med smerten jeg kjenner, så skjer det en endring. For smerte og tårer som virkelig blir sett og akseptert har en tendens til å mykne og gjøre mindre vondt. Og kanskje blir jeg i stand til å bevege meg over dit gresset ikke kjennes så vissent lenger. Noen ganger kan et slikt skifte skje raskt. Noen ganger går det med ørsmå skritt, og noen ganger er det ekstra viktig at noen tør å gå de skrittene i lag med meg.

En annen erfaring jeg har, også uten unntak, er at de gangene jeg har fått gå noen av de tunge skrittene sammen med noen som har trengt det, så har det gitt meg mye tilbake. Det kjennes godt å få lov å være der, å oppleve den tilliten det er at noen vil dele det vanskelige med meg. Det kan faktisk også noen ganger bidra til heling av erfaringer jeg selv bærer på.

Tekst: Tove Virata Bråthen – Foto: Ida Kristin Vollum

Har du noen erfaringer med dette, å ta i mot støtte eller gi støtte, som du har lyst å dele? Du er hjertelig velkommen til å gjøre det i kommentarfeltet nedenfor. 

---

 

Boka “Fasetter av sorg” utløste Livsrom-prosjektet. Den ble skrevet etter min bror Terje tok livet sitt sommeren 2017. Den inneholder dikt, refleksjoner og bilder. Det er en bok om sorg og om det å reise seg og ikke minst en bok om kjærligheten og livet.