Hvorfor så redd, Tove?
– Om å komme ut med noe som ligger nært hjertet –
I dag har jeg lyst å skrive litt om hvorfor det kjennes skummelt ut nå når boka «Fasetter av sorg» skal ut i verden, hvorfor det fører med seg redsel. En sånn redsel som jeg også hadde da jeg publiserte innlegget hvor jeg fortalte at det skulle bli bok, og spurte om noen ville kjøpe den. For hvem er jeg som tror at jeg skaper noe andre vil ha? Og hvem er jeg som tror at jeg har noe å komme med?
De spørsmålene er det egentlig ikke den fornuftige delen av hjernen min som stiller. Den kan analysere seg fram til svar gjennom resonnementer og analyser basert på erfaringer. Om bare den hadde vært i virksomhet, kunne den analysert erfaringene fra det siste året når jeg har delt fra boka, i tillegg til å ta med signalene fra antall forhåndsbestillinger jeg har fått. Den ville da konkludert med at dette er trygt, og hadde det bare vært den delen av hjernen som var aktiv, ville jeg vært rolig og ikke kjent på redsel. Dette er den delen av hjernen vår som utvikles sist og kalles hjernebarken eller cortex.
Men så er det altså sånn at hjernen består av to deler til, det limbiske system som oppsto da pattedyrene begynte å utvikle seg. Denne kalles også mellomhjernen eller pattedyrshjernen. Det er denne som snakker følelsenes språk og regulerer adferd knyttet til sosialt samspill og tilknytning. Den tredje delen av hjernen vår er hjernestammen som er den første som utviklet seg, den kalles også reptilhjernen fordi den er fortsatt slik den utviklet seg hos tidlige krypdyr. Denne styrer kroppslige funksjoner og opplevelsen av trygghet og fare. Det er den som utløser kamp- og fluktsignalene i oss når vi opplever fare.
Nå når det med stormskritt nærmer seg bokutgivelse, opplever jeg at de to sistnevnte er i stor aktivitet. Reptilhjernen går i full farealarm. Den styres av instinkter og når den kobler til tidligere erfaringer som innebar fare, settes det automatisk i gang en responsfunksjon som blant annet kan utløse økt hjerterytme. Reptilhjernen kobler seg automatisk på når noe kan oppfattes som fare, og den er ikke i stand til å vurdere om det faktisk er reell fare. Denne delen av hjernen er moden allerede ved fødselen og fordi jeg har et fødselstraume er det mulig at reptilhjernen trigges ved at boka nå skal ut i verden. Dette kan jeg bare undre meg over, men det jeg kjenner er at den sender faresignaler, og at det er et eller annet i denne situasjonen som gjør at den trigges, og det skjer uten at jeg kan kontrollere det. Noen ganger prøver reptilhjernen å beskytte ved å gjøre meg nummen, og da kan jeg føle meg helt handlingslammet.
Det limbiske system kobles også på, for jeg har følelsesmessige erfaringer som også kan tilsi at dette kan bli vanskelig. Det er blant annet koblet til økonomiangst. I mange år har jeg gjort prosjekter uten økonomisk sikkerhetsnett, noe som har vært en del av årsaken til at jeg har slitt med utmattelse. Det å hele tiden jage etter å skape nok inntekt, gjorde i perioder at jeg ble helt utslitt. Heller ikke denne gangen vet jeg hvordan dette kommer til å gå, og tidligere følelsesmessige erfaringer knyttet til dette kobles på. I tillegg ligger denne boka nærmere hjertet mitt enn alt annet jeg har utgitt tidligere. Det gjør meg veldig sårbar for avvisning, om den ikke blir tatt godt i mot er det som om hjertet mitt ikke blir tatt i mot, og det er ikke bare enkelt å håndtere.
Hva jeg gjør for å klare å stå i dette? Jeg prøver å være snill med meg selv, vise egenkjærlighet. Fortelle meg selv om alle som heier på meg, om alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått når jeg har delt og om alle som sier de gleder seg til å få boka. Og så sier jeg at dette er et nytt prosjekt, det er ikke det samme som tidligere, og økonomien kan bli helt annerledes enn det tidligere erfaringer tilsier. Men så sier jeg noe annet viktig også, og det er at det er lov og helt naturlig å være redd, men at jeg faktisk er sterk nok til å stå i det. Brené Brown, forsker og en av mine favorittforfattere, sier at det finnes ingen kreativitet uten sårbarhet, vi kan ikke skape noe nytt uten at det fører med seg sårbarhet. Og når noe er sårbart er det helt naturlig å være redd. Dette er ord jeg stadig gjentar for meg selv. «Det er lov å være redd, og akkurat nå er det helt naturlig, men det vil gå bra».
Men så er det et annet viktig poeng. I tillegg til å fokusere på å snakke til meg selv på denne måten, fokuserer jeg på å gi meg selv omsorg som gjør godt for kroppen min. For signalene som kommer fra redselen via nervesystemet mitt, romsterer egentlig mer i kroppen min enn i hodet. Jeg mister matlysten, kan våkne av kvalme, får press i brystet og urolig mage. Og dette er veldig vanskelig å påvirke for meg bare gjennom tankevirksomhet. Det er derfor jeg har jobbet tett med en traumeterapeut de siste årene som har fokus både på kropp og tanker. Omsorg som for meg kan roe ned de kroppslige symptomene er for eksempel et varmt bad, en god og lang klem, å krølle meg opp i sofaen med et godt pledd, å ligge inntil Ida, min kone, og kjenne at jeg ikke er alene. Takke ja når hun spør om jeg har lyst på deilig latte med lakris i. Ja, for jeg elsker lakris og er egentlig ikke en kaffedrikker, men den kombinasjonen, den er gull for meg! Det handler altså om å gi kroppen det motsatte av det som fare- og redselssignalene forteller, slik at den kan være her og nå og kjenne at akkurat nå i dette øyeblikket har jeg det fint, og det er ingenting som er farlig.
Det som ligger aller nærmest hjertet er det som skaper mest redsel, ergo så betyr redsel at jeg gjør noe som er viktig for meg! Og da er det verdt det!
Tekst: Tove Virata Bråthen Foto: Ida Kristin Vollum
Boka “Fasetter av sorg” utløste Livsrom-prosjektet. Den ble skrevet etter min bror Terje tok livet sitt sommeren 2017. Den inneholder dikt, refleksjoner og bilder. Det er en bok om sorg og om det å reise seg og ikke minst en bok om kjærligheten og livet.
Kommentar