Dikt og refleksjoner om depresjon

– Verdensdagen for psykisk helse –

I dag 10. oktober, er det verdensdagen for psykisk helse, og jeg tenkte jeg ville dele et par dikt og reflektere litt rundt mine egne erfaringer.

I mange år strevde jeg med utmattelse og depresjon, noe som resulterte i flere perioder med sykemeldinger, og det å være sykemeldt for å streve med tunge tanker og manglende energi førte med seg mye skam.

Jeg tror det er vanskelig å forstå, for de som ikke har opplevd depresjon selv, hvor mørkt det kan være på det mørkeste. Jeg husker at Ida spurte meg om og om igjen, hva er det som gjør deg glad Tove? Men jeg kunne ikke svare. Jeg visste ikke lenger hva glede var. Jo, jeg kunne ha det hyggelig og ha fine opplevelser. Men depresjonståka lå likevel som et lokk over livet mitt, og ekte glede var et veldig sjeldent fenomen. På det mørkeste skrev jeg dette diktet:

TÅKELAGT

terrenget ligg i tåke
på innsida av augo mine
utydeleg ligg livet
som ein konturlaus akvarell

inni meg kjenner eg
skriket
lengselen etter dei skarpe
fargane og kontrastane

eg grip tak
i oljemålinga

ropar
du må måla no
med skarpe kantar

så du kan kjenna

du er ikkje
levande daud

De siste årene har jeg gjort noen viktige valg for meg selv og jeg har fått god hjelp til å snu livet mitt. I tillegg har åpenheten jeg har valgt etter at min bror Terje døde, både i forhold til hans selvmord, og i forhold til egen psykiske helse, bidratt til at jeg har skrevet meg tilbake til livsgleden, på tross av sorgen jeg også bærer på.

I de tunge årene drømte jeg nok om at jeg en gang skulle skrive et dikt som det nedenfor, men det var vanskelig å tro på, for jeg så ikke veien ut. Da dette diktet kom til meg på en av de nydeligste sommerdagene i juli kjente jeg bare på en enorm takknemlighet for livet. Og til dere som er i mørket vil jeg bare si: Det er en vei ut, det er hjelp å få og det hjelper å være åpen og snakke om de vanskelige følelsene, om så bare til ett menneske. Jeg har tro på deg! Jeg vet du kan finne veien du også!

HÅPET

her eg sit no
medan brisen kjæler
med takksemda mi
forstår eg lite av
kor eg var
kvifor mørkret
overtok alt
fortrengde gleda
medan eg så vidt
hang att i håpet

håpet om at
eg ein dag
skulle kjenna
det som no

Tekst: Tove Virata Bråthen
Foto: Ida Kristin Vollum

Boka “Fasetter av sorg” utløste Livsrom-prosjektet. Den ble skrevet etter min bror Terje tok livet sitt sommeren 2017. Den inneholder dikt, refleksjoner og bilder. Det er en bok om sorg og om det å reise seg og ikke minst en bok om kjærligheten og livet.